UNRWA og terrorisme

Nylig ble det kjent at en rekke land fryser sine økonomiske bidrag til UNRWA (FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten). Bakgrunnen for avgjørelsen er påstander om at flere UNRWA ansatte deltok i Hamas terrorangrep i Israel den 07-oktober. Men dette er ikke første gang det kommer påstander om koblinger mellom UNRWA og terror.

Å observere den israelsk-palestinske konflikten utenfra de siste månedene har vært en temmelig nedslående affære. Sjeldent har vel frontene i denne konflikten vært steilere og påstandene vært hardere. Det brutale terrorangrepet den 07-oktober og Israels påfølgende invasjon av Gaza har påført enorme menneskelige lidelser på begge sider av konflikten. I dag fremstår en fredelig løsning lengre unna enn noen gang, og begge sider later til å nå se konflikten som en eksistensiell kamp for å overleve som folk og nasjon.

At den vedvarende konflikten har bidratt sterkt til økende radikalisering på begge sider er en nokså anerkjent og lite kontroversiell påstand. Likevel er det grunn til å hevde at spesielt unnfallenhet ovenfor Hamas brutale ensretting og indoktrinering av en hel generasjon unge mennesker på Gazastripen vil stå igjen som en skamplett på historien. Det vi ser utspille seg i Israel og på Gaza den 07-oktober og i ettertid er i stor grad et resultat av denne utviklingen, en utvikling det internasjonale samfunnet har gjort lite for å bøte på. Tvert imot har man vært langt mer opptatt av å fordømme Israel for å prioritere egen sikkerhet.

Den organisasjonen som de siste årene har spilt den kanskje viktigste rollen i Gaza med å forsyne befolkningen med det aller nødvendigste, er nettopp UNRWA – FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten. Denne organisasjon har vært livslinjen som har holdt samfunnet gående og sikret en viss grad av normalitet.

Etter krigsutbruddet har FN og internasjonale ledere gjentatte ganger sterkt kritisert Israel for å ha angrepet UNRWA fasiliteter. UNRWA har i stor grad blitt fremstilt som en nøytral aktør som kun har engasjert seg for sivilbefolkningens ve og vel.

Dessverre er ikke dette et bilde som korrespondere med virkeligheten lenger. Tvert imot er det stadig flere som tar til ordet for at UNRWA er en organisasjon gjennomsyret av Hamas-lojalister. Det er allerede pekt på at minst 13 ansatte i UNRWA deltok i terrorangrepet 07-oktober. Men Hamas sympatiene stikker tydeligvis langt dypere enn «noen få råtne epler».

Hillel Neuer og UN watch

Den Canadiske menneskerettsadvokaten Hillel Neuer har på X gått ut i sterke ordelag mot UNRWA, og kaller organisasjonen «pill råtten» («rotten to the core»).

Neuer får støtte fra The Wall Street Journal som siteres på at det antas at 1200 ansatte i UNRWA er såkalte «operatives» fra enten Hamas eller Islamic Jihad. Den samme rapporten sier at ca 23% av UNRWAs mannlige ansatte «aktivt deltok i Hamas militære eller politiske rammeverk». Dette antallet er ca 8% høyere enn det som er normalt blant voksne menn på Gazastripen.

Neuer hevder også at det i en chatgruppe for UNRWA lærere, med over 3000 deltakere, hadde blitt delt en lang rekke meldinger hvor man uttrykte begeistring for angrepet den 07-oktober, og hvor massakren ble «feiret».

Spørsmålet mange stiller seg nå er hvordan dette kunne skje, rett under nesen på FN og organisasjonens ledere. FNs generalsekretær António Guterres har lovet en granskning, og har uttrykt forskrekkelse over at noe slikt kunne skje.

Men ifølge Neuer har FN i årevis blitt advart om de svært problematiske forholdene i UNRWA, blant annet om UNRWA ansatte lærere som fremme antisemittisme og renspikket jødehat ovenfor palestinske barn.

Svært mange stater fryser nå de økonomiske overføringene til UNRWA, etter å ha mottatt informasjon og dokumentasjon fra Neuers NGO United Nations Watch om omfanget av Hamas infiltrasjon i UNRWA. De ulike aktørene gjør nok dette med tungt hjerte. Og det er forståelig, all den tid det på Gaza finnes hundretusenvis, om ikke millioner av mennesker, som er helt avhengige av nødhjelp.

Samtidig er det et spørsmål om det er mulig å få gjennomført åpenbart helt nødvendige reformer av UNRWA uten denne typen dramatiske tiltak. De sivile lidelsene er selvsagt grusomme og hjerteskjærende. Men dessverre ser det ut til at selv noen av UNRWAs største bidragsytere ikke ser noen annen løsning.

Norske medier

I norske medier ser det imidlertid ut til at det er få journalister som reflekterer over dilemmaet med å bidra økonomisk til en organisasjon som er infiltrert av en ekstremistisk terrororganisasjon. De aller fleste skriver mye om de enorme lidelsene som er påført palestinerne på Gaza. Men de drøfter i liten grad Hamas ansvar for disse lidelsene, ved deres kynisme, ekstremisme og brutalitet.

Dette gjenspeiler seg også i stor grad i den norske opinionen, som er overveiende pro-palestinsk. Men det er kanskje ikke så merkelig, når norske medier presenterer et bilde av Israel som en aggressor som søker å ramme en uskyldig sivilbefolkning. Men bildet blir langt mer sammensatt når man tar i betraktning hvordan Hamas i praksis bruker de sivile lidelsene på Gaza som et våpen i en mediekrig mot Israel. Det er sterkt forstemmende å se hvordan hoveddelen av norske journalister svelger dette agnet med «søkke og snøre».

Mens store internasjonale mediehus presenterer tall og statistikk som underbygger at UNRWA er infiltrer av Hamas i betydelig grad, velger norske medier altså å overse dette. Da er det heller ikke merkelig at den norske opinionen blir farget av en svært ensidig og unyansert dekning.

Norske myndigheter

Norske myndigheter har heller ikke stoppet støtten til UNRWA, og i den norske debatten har både politikere og ulike «eksperter» i til dels sterke ordelag heller tatt til ordet for å øke støtten til UNRWA. Et eksempel på det siste er Marte Heian-Engdal som hos NRK blir sitert på at: «Dette er i realiteten et spørsmål om liv eller død for veldig mange mennesker, og sånn sett noe man kan håpe at donorene i det lengste vill unngå at det «går politikk i», slik som det har gjort de siste døgnene.» Uttalelsen underbygger i stor grad inntrykket om at dette er et politisk spill fra israelsk side som har til hensikt å undergrave UNRWA av rent strategiske hensyn. Dermed blir igjen Israel utpekt som syndebukk.

Spørsmålet er om disse ekspertene, og norske myndigheter, har tatt innover seg alvoret at enorme pengeoverføringer fra norske og andre lands myndigheter indirekte kan bli brukt for å finansiere virksomheten til en terrororganisasjon. Men det virker som om viljen til å innse alvoret er svært liten i det norske utenriksdepartementet. I stedet holder man hardnakket på den samme linjen som før.

Et illustrerende eksempel på det siste trekkes også frem av Hillel Neuer på X, hvor han skriver at den norske diplomaten Leni Steinset, da hun var visegeneralkommisær for UNRWA etter sigende skal ha besøkt Hamaslederen Yahya Sinwar i Gaza og «bekreftet sin solidaritet» (Steinset er i dag ekspedisjonssjef i utenriksdepartementet og leder Avdelingen for kompetanse og ressurser).

Norske myndigheters forhold til Hamas har i stor grad vært en studie i unnfallenhet og vilje til kompromiss. Der andre land har vært svært tydelige i sin fordømmelse av en terrororganisasjon som har vedtektsfestet at staten Israel skal utryddes, har norske myndigheter praktisert en tvetydighet som til tider har vært skammelig å bevitne. Dessverre er det lite som tyder på at norske myndigheter har til hensikt å endre denne praksisen. Norge tror åpenbart at Hamas fortsatt i fremtiden vil være en faktor å regne med i Gaza, derfor skal man på død og liv «holde seg inne» med hensynsløse og brutale terrorister.

UNRWA hindrer en løsning på flyktningeproblemer

Et annet poeng er at organisasjoner som UNRWA i stor grad har stått i veien for å finne en mer permanent løsning for de mange palestinske flyktningene som lever under svært kummerlige forhold i ulike flyktningeleirer, både i de palestinske områdene, men også i land som Jordan og Libanon.

Mange har argumentert for at disse flyktningene i praksis brukes som brekkstang av de som ønsker å tvinge Israel til å returnere disse flyktningene, eller som på andre måter vil legge press på Israel i forhandlingsøyemed. Spørsmålet om retur av flyktninger er i seg selv et av de mest eksplosive, og for mange er bare antydningen om å finne en annen løsning enn retur som å vifte med en rød klut.

Men i praksis dreier dette seg i stor grad om 2 og 3 generasjons etterkommere etter de som måtte flykte i forbindelse med opprettelsen av staten Israel i 1948. I dag er det snakk om over 5 millioner mennesker, hvor mange aldri har opplevd noe annet enn å bo i flyktningeleir.

Selvsagt må det finnes en løsning for disse flyktningene. Men i dag er det fullstendig urealistisk å tro at alle disse kan returneres til steder hvor svært mange av dem i praksis ikke lenger har noen tilknytning. Likevel er det dette UNRWA agiterer for, og det er også dette som legitimerer UNRWAs eksistens. Og dermed står UNRWA også med en stor del av ansvaret for en situasjon som har hensatt millioner av palestinere til en trøstesløs tilværelse som «evige flyktninger».

Allerede i 2018 uttalte den daværende sveitsiske utenriksministeren Ignazio Cassis at «UNRWA har blitt en del av problemet. Organisasjonen leverer ammunisjonen til å fortsette konflikten. Ved å støtte UNRWA holder vi konflikten levende.»

Uttalelsen ble gitt forrige gang USA kuttet støtten til UNRWA. Den gang ville imidlertid ikke Sveits trekke sitt økonomiske bidrag til organisasjonen. Men denne gangen er Sveits et av landene som har fryst finansieringen. Det samme har land som Canada og Finland. Det er snart på tide at Norge også forstår at man ikke kan fortsette å støtte UNRWA som om ingenting hadde skjedd.

Se for øvrig Hillel Neuers presentasjon til den amerikanske kongressen: