Vi og våre barn

De fleste av oss som er foreldre vil nok, uten å blunke, si at barna er det mest dyrebare vi har. Jeg tror de som sier det også mener det oppriktig. Men spørsmålet er om vi i vårt moderne samfunn behandler barna våre i samsvar med en slik påstand?

Den siste tiden har jeg lest en rekke medieoppslag som uttrykker bekymring for tilstanden i norske skoler og barnehager. Sist ute var NRK, som i et stort oppslag skriver om læreren Henriette Selnes, som blant annet har opplevd å bli angrepet med hammer av en elev.

I Dagsavisen spør filmskaper Gunhild Westhagen Magnor om det må en katastrofe til før det blir tatt grep? Hun peker på underbemanning i barnehager, hvor barn helt ned til 1 år oppholder seg i mange timer hver dag, ofte på avdelinger som opererer med mange vikarer og stor gjennomtrekk av ansatte.

NRK har intervjuet Bård Skåland, som er førsteamanuensis ved Oslo Met og som har forsket på vold mot lærere. Han forteller om lærere som i ettertid får store problemer. Mange klandrer seg selv for det som skjedde. Skåland peker imidlertid på foreldrene. Han mener det tyder på at oppdragerfunksjonen har blitt forsøkt flyttet over fra hjemmet til skolen, og at foreldrene i for liten grad har satt rammer og regler for barna sine.

Både Selnes og Skåland peker også på mangel av konsekvensmidler ovenfor barna som en årsak til at barn utagerer.

Og det er ikke bare innen barnehage og skole man er bekymret. I Norge har «bunadsgeriljaen» demonstrert landet over mot økt sentralisering av fødetilbudet. Enkelte distriktskommuner må legge ned skolene og sende barna til nabokommunen fordi det ikke lenger er nok barn til å forsvare egen skole i kommunen.

Tidligere statsminister Erna Solberg brukte nyttårstalen sin i 2019 på å oppfordre nordmenn til å få flere barn. Samtidig er fødselstallene rekordlave. I 2022 var fruktbarhetstallet i Norge 1,41 barn per kvinne, det laveste noen gang målt i Norge.

Det har også i de seneste årene stått frem en rekke kvinner som har uttrykt at de selv ikke ønsker å få barn, av ulike grunner. Mange har gitt uttrykk for at de ikke mener det er moralsk rett å føde barn inn i verden hvor man allerede sliter med overbefolkning, hvor det er press på naturressurser og hvor stadig nye økosystemer trues av menneskelig aktivitet. Andre igjen orker ikke tanken på ansvaret for et barn som blir født til noe de opplever som en usikker fremtid. For eksempel Anne Bjørg Halse Lervik, som ble intervjuet av avisen Vårt Land om dette i november 2022.

Man kan av og til få inntrykk av at det å føde barn til verden, forsørge og oppdra dem, er en byrde og et ansvar som er så tyngende og overveldende at det nesten ikke lenger er til å bære, uten massive støtteordninger fra stat og kommune. Men så har Norge kanskje verdens mest generøse velferdsordninger til barnefamilier.

Likevel fødes det altså stadig færre barn.

Jeg tror ikke jeg skal begi meg ut på en forklaring og forsøke å finne årsaken til hvorfor utviklingen er som den er. Til det er det for mange, for komplekse og for usikre variabler inne i bildet. Likevel tenker jeg å holde frem noen perspektiver fra personer som har større kunnskap om barn og barneoppdragelse enn meg selv, og å peke på noen verdier som ser ut til å være felles for samfunn som verdsetter det å få barn.

Idehistorikeren

Idehistoriker Matilde Fasting har pekt på at synkende fødselsrater er å regne som en slags «megatrend», noe som skjer både på kort og lang sikt. Hun peker på at kvinner i mye større grad tar utdanning og dermed venter med å få barn. Dermed er det biologiske «vinduet», perioden før man blir for gammel til å få barn, redusert betydelig.

Det er lett å peke på et stadig økende fokus på individualisme og selvrealisering som en årsak til dette. Sosiale endringer i samfunnet og et ønske om stadig økende materiell velstand har kanskje gjort at mange ser på det å få barn som en «kostnad» på linje med å kjøpe bolig eller andre større investeringer. Noe som krever nøye planlegging og koordinering, og dermed settes på vent til tiden er rett for det.

Når barna først blir født skal kanskje den samme typen individualisering og selvrealisering projiseres på barna av foreldrene. Barna skal bli «den beste utgaven av seg selv». For å oppnå dette kaster mange foreldre seg ut i et slags «rotterace» hvor barna helst til enhver tid skal ligge et hestehode foran andre barn hva angår ulike målbare parametere, det være seg lesing, skriving, matematikk, ulike idretter eller musikk.

Dessverre er ofte motivasjonen bak denne heseblesende selvrealiseringen på barnas vegne ikke omsorg for barna som sådan, men mer et ønske om å realisere foreldrenes egne ambisjoner på vegne av barna sine.

Barnepsykologen

En kjent og mye sitert stemme i Norge når temaet barneoppdragelse kommer på dagsordenen er psykologen Hedvig Montgomery. Som fast lytter av tankesmien Civitas podcast «Liberal halvtime» fikk jeg med meg deres intervju med Montgomery nylig.

Intervjuet handler mer om foreldrerollen og hvordan man best oppdrar barn, ikke så mye om hva som kan motiveres oss til å få dem, men er likevel interessant i denne sammenhengen, siden hun peker på noe helt vesentlig ved hva som gir barna de beste forutsetninger for læring og utvikling. Her peker Montgomery først og fremst på barnets følelse av trygghet. Barnets normale utvikling går best med trygghet og stimulering lag på lag.

Hun trekker også frem at barns forhold til tid, hva som haster og ikke haster, er radikalt annerledes enn voksnes forhold til dette. Alle som har forsøkt å få en femåring til å skynde seg med noe vet hvor annerledes verden fortoner seg gjennom øynene til en femåring sammenliknet med mamma eller pappa sitt perspektiv. Dette byr ofte på utfordringer, spesielt når mamma og pappa skal «rekke mye på en gang». Men Montgomery snur dette på hode og peker heller på at det er noe av det fine ved å ha barn. Det tar den tiden det tar. «Gratis mindfulness» kaller hun det.

Poengene til Montgomery er svært gode. Jeg har selv testet det ut med mine egne barn, og det viser seg altså å ha en forbløffende god effekt, både på meg selv og på barnet. Ved å gi seg tid til hverandre, knytter man bånd og bygger tillit. Et annet helt sentralt behov hos barnet, behovet for trygghet, for å bli sett og å bli elsket betingelsesløst av foreldrene, blir også tilfredsstilt. I stedet for at barnet er «i veien» for alt pappa skal rekke, blir barnet satt i fokus. Det gir en dobbelt positiv effekt.

Den svenske presten

Den svenske presten Nils Peter Wetterlund skrev allerede på begynnelsen av 1900-tallet om en liknende tilnærmingen til barneoppdragelse. I artikkelen «Ditt barn» skriver Wetterlund blant annet:

«I barnet gav din Gud sig til dig, for at du skal kunne gi dig til ham. Så som du behandler ditt barn, så behandler du din Gud; og så kommer Gud til å behandle dig.»

Wetterlund henter som prest sin inspirasjon fra Bibelen. Han siterer Matteus Evangelium kapittel 18, vers 4-6:

«Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.»

I kristen sammenheng har det å få barn ofte blitt stilt i sammenheng med Guds befaling til Adam og Eva i skapelsesberetningen:

«Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!»

Derfor har det å få barn blitt sett på nærmest som en plikt, en helt vesentlig del av det å være menneske. Dette har medført at mange kristne ofte har fått store familier med mange barn. Store barneflokker blir ofte tolket som en velsignelse fra Gud.

En kanskje mindre kommunisert med vel så viktig aspekt har imidlertid vært ansvaret for de barn man har satt til verden, som også er det Wetterlund vektlegger. Dette er et poeng også Jesus fremhever. «Den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp».

I lignelsen Jesus forteller om den bortkomne sauen i Matteus Evangelium kapittel 18, peker Jesus på hvordan han selv tenker om et barns verdi. For Jesus hadde et menneskeliv i seg selv en uendelig stor verdi og betydning. Det var ingen grenser for hva Jesus var villig til å ofre for å redde en sjel.

For meg personlig har dette perspektivet på de barna jeg selv har fått blitt til stor hjelp. Å innta en grunnholdning som peker på at hvert barn i seg selv har en uendelig stor verdi, gjør at man ser på det å få barn og oppdra dem med helt nye øyne.

Samtidig åpner det å sette barnas behov for min aktive og omsorgsfulle tilstedeværelse i deres liv for helt nye perspektiver på hva som er et godt liv, også for meg. Personlig har jeg erfart at det er lite som gir meg mer glede og en større følelse av mening, enn å dele kvalitetstid sammen med barna mine, og se deres livsglede og mestringsfølelse få utspille seg.

Så kanskje er det nettopp her løsningen på utfordringen ligger, at vi finner tilbake til det opprinnelige, slik Wetterlund så godt uttrykker det. «I barnet gav Gud sig til dig, for at du skal kunne gi dig til ham.»

Ved å sette meg selv og mine ønsker og behov til side, og i stedet «gi mitt liv» for mine barn, vil jeg også oppleve disse dimensjonene ved foreldreskapet, som også gir meg mening, glede og energi på en helt annen og langt mer tilfredsstillende måte enn all selvrealisering og dyrkelse av «jeget» kan gi meg.