You cannot reason with a tiger, when your head is in its mouth!

Filmen “Darkest hour» beskriver hvordan Winston Churchill nektet å forhandle med Hitler sommeren 1940. Churchills obsternasige motstand mot forhandlinger med den brutale nazidiktatoren, tjener som et eksempel også for liberale demokratier i dag.

Sitatet «you cannot reason with a tiger, when your head is in its mouth”, tilskrives I filmen Winston Churchill. Det er imidlertid ikke bevist at han faktisk sa dette. Det oppsummerer likevel godt Churchills holdning til Hitler, og til diktaturer generelt.

I juni 1940 var Europa i ferd med å bli overrent av den tyske krigsmaskinen. Frankrike var i ferd med å falle, og britiske og franske tropper stod i hundretusenvis på strendene i Normandie og ventet på evakuering.

I filmen vises en scene hvor utenriksministeren Lord Halifax forsøker å overbevise Churchill om at man må forhandle med Hitler, og at det vil gi det beste mulige utfallet for britene. Churchill tenkte imidlertid annerledes. En diktator som Hitler kan ikke møtes med forhandlingsvilje og kompromisser, men med knallhard og kompromissløs motstand, mente Churchill.

Filmen gir et intenst og godt innblikk i hvordan de dramatiske dagene i 1940 kan ha utspilt seg. Men de gir oss også en viktig lærdom om hvordan frihetselskende mennesker verden over bør forholde seg til diktaturer og despoter, som med frykt og terror forsøker å tvinge sin vilje igjennom.

Noen vil hevde at det beste alltid er å forhandle, å kompromisse, å skape fred. Men er en fred hvor man gir innrømmelser til brutale diktatorer noen virkelig fred?

George Orwell og pasifisme

En annen som så klart hvorfor nazismens despoti og grusomhet kun kunne tilbakevises effektivt med motmakt, var forfatteren George Orwell. Orwell er mest kjent for den dystopiske fremtidsromanen 1984 og for satireboken Animal Farm, som er en allegori av kommunismen. Men i 1942 skrev Orwell et essay som ble publisert under tittelen «Pasifisme og krigen» i bladet «Partisan Review».

Her argumenterte Orwell for at pasifisme i Storbritannia i 1942 «objektivt sett er pro-fascisme.» Orwell kalte dette «elementær sunn fornuft». Det at man hindret krigsinnsatsen på den ene siden betydde automatisk at man hjalp den andre siden.

Russland og Ukraina

24-februar-2022 var det mange europeere som satt med en følelse av at historien var i ferd med å gjenta seg, da Vladimir Putin gav ordre om at den russiske hæren skulle iverksette det kan kalte for en «militær spesialoperasjon» i Ukraina. Den militære spesialoperasjonen var i realiteten en fullskala invasjon. Med titusenvis av soldater, tusenvis av tunge militære kjøretøy, støttet av store mengder militære helikoptre og jagerfly angrep den russiske invasjonsstyrken nabolandet Ukraina.

Ukrainernes heltemodige og standhaftige innsats overrasket og imponerte en hel verden. I stedet for å legge ned våpnene, forhandle og underkaste seg, tok Ukrainerne opp kampen. Mange trakk parallellen nettopp til Churchills standhaftighet i 1940 da den Ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyy nektet å evakuere landet, men i stedet opptok en standhaftig motstandskamp mot den russiske overmakten. I en tale til nasjonen den 24-februar-2022 uttalte han følgende: «Ingen vil makte å overbevise eller tvinge oss Ukrainere, til å oppgi vår frihet, vår selvstendighet og vår suverenitet.»

Mange trakk i disse dagene paralleller til nettopp Churchills berømte tale i det britiske underhuset den 04-juni-1940:

«Even though large tracts of Europe and many old and famous States have fallen or may fall into the grip of the Gestapo and all the odious apparatus of Nazi rule, we shall not flag or fail. We shall go on to the end. We shall fight in France, we shall fight on the seas and oceans, we shall fight with growing confidence and growing strength in the air, we shall defend our island, whatever the cost may be. We shall fight on the beaches, we shall fight on the landing grounds, we shall fight in the fields and in the streets, we shall fight in the hills; we shall never surrender.”

Europeisk avhengighet

I flere europeiske land har statsledere og politikere i årevis argumentert for en balansert politikk ovenfor Russland. Mantraet har vært at samhandling og økonomisk integrasjon vil forhindre krig. Med bakgrunn i denne tankegangen har man for eksempel i Tyskland gjort seg svært avhengig av Russisk gass, muligens uten å reflektere over at det gjorde Tyskland sårbare for utpressing av et autoritært Russisk regime.

I 2014, da Russland annekterte den Ukrainske Krim-halvøya, ble mange sjokkert over hvor raskt mange europeiske land normaliserte relasjonene til Russland igjen. Det fremstod som om ønske om billig russisk olje og gass, samt adgang til det russiske markedet veide tyngre for mange land enn støtte til Ukrainsk selvstendighet og selvråderett.

Det brutale angrepet 24-februar-2022 knuste illusjonen om at man ville være i stand til å opprettholde normale relasjoner til Putins Russland. Etter det har en rekke europeiske statsledere endret sin politikk, og Russland har blitt en paria blant store deler av det internasjonale samfunnet. Til tross for denne tydelige avvisningen kan det være verdt å stille spørsmålet om mange europeiske politikere har glemt lærdommen fra 1940?

Våpen til Ukraina eller ikke?

I Norge har debatten i stor grad dreid seg om våpenstøtte, og hvorvidt Norge burde støtte Ukraina militært. I en kronikk i Vårt Land 25-februar-2022 kaller Eirik Løkke flere navngitte forskere og politikere «Putin klakører». Noe av bakgrunnen for dette var at flere politikere på venstresiden hadde gått ut og argumentert for at Norge ikke burde støtte Ukraina militært, siden dette bidro til stormaktsrivalisering. Representativt for dette synet var delvis at man mente det var bedre å forhandle og heller gi innrømmelser til Russland, i bytte mot fred og stabilitet, men også at man så på konflikten i Ukraina som en slags «stedfortredende krig» mellom Russland og USA, og ikke som en ensidig russisk aggresjonshandling mot en suveren stat.

Sentrale politikere i partiet SV var noen av de fremste representanter for denne typen argumentasjon og retorikk, og selv etter invasjonen var et faktum har de fortsatt å agiterer for at «mer våpen alltid fører til mer krig», og at våpenhjelp til Ukraina dermed ikke er moralsk forsvarlig.

Farlig pasifisme

For meg fremstår denne argumentasjonen som et eksempel på nettopp den typen pasifisme som George Orwell kritiserte i 1942. Når man i tillegg bruker de samme argumentene til å agitere for å finne en diplomatisk løsning, som kan gjøre slutt på krigen, ramler man i tillegg rett ned i den samme fella som Lord Halifax og Churchills forgjenger, Neville Chamberlain gjorde, da man trodde at man kunne forhandle fred med Hitler.

Historien viste tvert imot at fred ikke lot seg forhandle. Nazismen måtte til slutt knuses militært, og det kostet enormt, både menneskelig og økonomisk. Men i dag vil de aller fleste si at det var en nødvendig, om enn høy pris å betale, for friheten og demokratiet. Europa er i dag en av verdens fremste suksesshistorier. I snart 80 år har naboer som tidligere var bitre fiender levd i fredelig sameksistens med hverandre.

Det er mulig at ikke alle vil være enige i at å trekke paralleller mellom Putins Russland og Hitlers Tyskland er riktig. Likevel er det urovekkende mye disse regimene har til felles. Det er vanskelig å overse, og enda vanskeligere å forsone seg med tanken på at man ved å ikke aktivt støtte Ukraina militært nå, risikerer å bli sittende og se på nye, brutale angrepskriger mot andre land i fremtiden.

Å hevde at forhandling og diplomati alltid, uansett, er en bedre løsning enn motstand, er en farlig vei å gå. Ikke minst når det man står opp mot er autokrater og diktatorer med store ambisjoner. Historien burde ha lært oss at diktatorer og autokrater kun forstår et språk. Makt må møtes med motmakt. Hvis ikke risikerer man å ende opp som diktatorens «nyttige idioter», selv om det ikke var intensjonen.