Ytringsfrihetens rammevilkår

Nylig leverte ytringsfrihetskommisjonen sin innstilling til Kultur- og likestillingsdepartementet. Kommisjonen har i 2 år arbeidet med å undersøke ytringsfrihetens vilkår i Norge, og se på hvordan den kan styrkes og ivaretas på best mulig måte for fremtiden. Dette er et viktig arbeid som også angår oss som kristne, og som får konsekvenser for våre muligheter til å ytre oss om vår tro og vårt verdigrunnlag.

Kommisjonens konklusjon er at ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag. Kommisjonens fokus har derfor vært hvordan vi fortsatt kan videreutvikle og styrke en åpen og opplyst offentlig samtale.

Les ytringsfrihetskommisjonens rapport her.

Hvorfor trenger vi ytringsfrihet?

For de som ikke engasjerer seg så ofte i den offentlige debatten kan ytringsfriheten fremstå som et noe abstrakt begrep. Og det kan kanskje virke litt underlig at dette skal fremmes som så viktig. At ytringsfrihet sidestilles i viktighet med materiell trygghet som mat, klær, et sted å bo og trygghet fra vold og overgrep kan fremstå som litt merkelig.

Ytringsfrihetskommisjonen gir imidlertid en god forklaring på hvorfor ytringsfriheten er så viktig. I 2004, på oppfordring fra den forrige kommisjonen fra 1999, ble de tre klassiske begrunnelsene for ytringsfrihetens verdi tatt inn i den norske Grunnloven § 100: «Ytringsfriheten er grunnleggende fordi den bidrar til sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.»

Kommisjonen gir imidlertid uttrykk for at disse tre begrunnelsene ikke lenger favner hele bildet av ytringsfrihetens verdi. De løfter frem begrepen toleranse og mangfold som supplerende begrunnelser. «Ytringsfriheten trener vår evne til toleranse, til å tåle meninger som byr oss imot og møte dem med ord istedenfor undertrykkelse eller vold.»

At mennesker har ulike meninger i sentrale verdispørsmål, er en utfordring for et åpent og demokratisk samfunn. Det er derfor avgjørende at man har rom for å tenke og ytre seg annerledes enn flertallet, uten frykt for å bli utsatt for sanksjoner eller bli straffet for det. Kommisjonen beskriver hvordan ytringsrommet i Norge stadig har utvidet seg, og hvordan ulike samfunnsgrupper opp igjennom historien har tilkjempet seg «retorisk medborgerskap». Kommisjonen gir i den forbindelse uttrykk for at «målet med dagens identitetspolitiske kamper bør være å utvide det retoriske medborgerskapet for flere grupper, ikke innskrenke ytringsrommet for andre».

Den digitale revolusjonen

De siste 20 årenes digitalisering og introduksjonen av sosiale medier har medført en revolusjon i måten vi ytrer oss på. Der hvor aviser, radio- og TV-kanaler tidligere hadde et tilnærmet monopol på offentlige ytringer, har internett og sosiale medier revolusjonert og demokratisert dette. I dag kan i praksis alle være sin egen avis, radio- eller TV-kanal. Denne revolusjonen har gitt oss et mediemangfold som man tidligere bare kunne drømme om.

At dette var utenkelig for bare kort tid siden illustreres godt av et sitat fra rapporten til den forrige ytringsfrihetskommisjonens rapport som kom i 1999:

«Det sier seg selv at alle kan ikke informere eller diskutere med alle. Det anarki eller den kakofoni som da vil oppstå, vil true friheten like mye som en totalitær kontroll.”

I Norge hadde vi også frem til 1980-tallet kun en radio- og TV-kanal, den statlige Norsk Rikskringkasting, eller NRK. På 1980-tallet ble dette monopolet avskaffet, og man fikk de første reklamefinansierte radio- og TV-kanalene. Samtidig ble kabel- og satellitt-TV utviklet.

På 90-tallet kom internett, som skulle legge rammene for en ytterligere utvikling av mangfoldet. Ikke minst da det første sosiale mediet, facebook, ble lansert i 2007.

I dag kalles de fleste større mediebedrifter «mediehus», og har gjerne både avis, tv- og radiokanaler, podcaster, youtube-kanaler og egne sider på facebook, hvor leserne kan diskutere aktuelle saker. Innholdet promoteres på instagram, snapchat og tik-tok, som igjen skaper en konstant strøm av digitale reaksjoner fra brukerne på innholdet.

For å bruke kommisjonens egne ord, «de siste 20 årene har vi opplevd en demokratisering av ytringsmulighetene det er vanskelig å fatte rekkevidden av.»

Alle har altså fått større muligheter til å ytre seg, og har fått et større publikum å ytre seg til. For å sette ting i perspektiv:

- Nesten 3 milliarder mennesker er aktive Facebook brukere, per juli 2022. Av disse bruker nesten 2 milliarder facebook daglig.

- Hver dag deler brukere i snitt 4.75 milliarder innlegg, bilder, statuser etc.

Ser man på tallene kun fra et norsk perspektiv snakker vi i Norge om nesten 3.5 millioner brukere, hvorav 65% er daglige brukere, altså ca 2,75 millioner daglige brukere.  Det utgjør ca 50% av Norges befolkning.

Medieutvikling har altså medført at måten vi ytrer oss på har blitt dramatisk endret. Mange vil hevde på godt, andre på vondt. At det likevel har ført til et betydelig mye større ytringsmangfold er hevet over enhver tvil. Men det har også medført nye utfordringer.

Utfordringer med ytringsfrihet

Et sentralt spørsmål for oss blir derfor, finnes det trusler mot ytringsfriheten i «verdens mest ytringsfrie land»? Og finnes det, utover å stanse hatefulle ytringer, gode grunner for å begrense ytringsfriheten? Og kan kritikk av grupper også regnes som hatefulle ytringer, når det ikke retter seg mot enkeltpersoner?

Diskusjonen omkring dette blusser opp med jevne mellomrom, ikke minst når diskusjonen dreier inn på minoriteter i det norske samfunnet. Disse debattene blir ofte veldig følelsesladde og engasjerer voldsomt. For eksempel konservative kristne, muslimers og skeives (LHBT-personer) rettigheter, og hvorvidt kritikk av disse gruppene er legitim kritikk eller hat. Men det diskuteres også rammer for ytringsfriheten til disse gruppene.

Disse debattene reiser prinsipielt viktige spørsmål, som det er vanskelig å stille seg likegyldig til. For skal det være slik at menneskers ytringsfrihet skal veie tyngre enn andre menneskers sikkerhet? Eller kan man i det hele tatt si at det må nødvendigvis være et valg mellom noens ytringsfrihet og andres trygghet og sikkerhet?

Å finne grensene for ytringsfriheten har alltid vært en utfordrende øvelse, og vil fortsatt være det i uoverskuelig fremtid. Likevel tror jeg det er et sentralt poeng at rammene for ytringsfriheten beholdes så vide som mulig, og at vi alle sammen, i stedet for å ty til forbud og kansellering mot det vi ikke liker, søker å møte holdninger og ytringer som oppleves som problematiske for meg med mine beste argumenter for det jeg selv tror på. Ytringsfrihetskommisjonen legger også vekt på dette i sin rapport. «Like viktig som å sikre den rettslige ytringsfriheten, er det å jobbe for en sunn ytringskultur.» Dette er et viktig poeng. Uten en sunn ytringskultur vil debatten kunne drukne i trusler, sjikane og splittende retorikk.

Saklighet i argumentasjonen

Noe av motivasjonen min for å starte denne bloggen handlet nettopp om å få frem argumenter som henvender seg til fornuft, rasjonalitet og intellekt. For meg er den viktigste formen for appell det som dreier seg om selve saken.

Jeg personlig er glad for å se at ytringsfrihetskommisjonen i sitt arbeide har hatt fokus på sakens kjerne. Men jeg ser med bekymring på at det i den offentlige debatten har blitt en tendens til å bruke følelsesladde argumenter for å drive en slags splitt-og-hersk, hvor gruppers interesser og rettigheter settes opp mot hverandre som uforenlige størrelser.

Hatytringer som retter seg mot enkeltpersoner og grupper bør være forbudt. Men det et viktig poeng å beholde de vide rammene, som gir rom for et meningsmangfold og som gir rom for skarpe og poengterte meningsutvekslinger omkring viktige prinsipielle etiske og moralske spørsmål. Disse debattene vil nettopp bidra til en sterkere bevisstgjøring av de interessemotsetningene som eksisterer i samfunnet, og tydeliggjøre viktigheten av å ta standpunkt i de ulike debattene. Det er ikke alltid like behagelig å bli konfrontert med at andre mennesker er dypt uenig med deg, men det er en nødvendig del av det å leve i et demokrati med ytringsfrihet.

Platon skal ha uttalt at «prisen gode menn betaler for sin likegyldighet til offentlige anliggende er å bli styrt av onde menn.» Jeg mener dette er en viktig påminnelse om at man ikke skal ta sin ytringsfrihet for gitt.

Kristne trenger ytringsfrihet!

For oss som kristne er det lett å glemme at ytringsfriheten faktisk er en forutsetning for at vi kan forkynne vårt budskap fritt, uten frykt for offentlige sanksjoner. Det er ikke en selvfølge. I mange land i verden i dag legges det sterke føringer på hva kristne forsamlinger kan forkynne og ikke. Det finnes også krefter i det norske samfunnet som vil begrense kristnes rett til å hevde upopulære standpunkter i viktige etiske spørsmål.

I tidligere tider har en del kristne motarbeidet ytringsfriheten ved å ta til orde for strenge blasfemilover som sterkt begrenser religionskritikk. Personlig mener jeg det er en feilslått politikk som kun vil slå tilbake på oss selv. Kristen tro bør være åpen for både kritikk og satire. Det vil også være en viktig forutsetning for at kristne også kan bruke sin ytringsfrihet til å ta til orde mot det vi anser som uheldig påvirkning på samfunnet. En viktig forutsetning mener jeg likevel bør være en grunnleggende respekt for andres tro og livssyn, selv om man er saklig uenig.

Tør å være deg selv – selv om det koster

Til slutt vil jeg trekke frem et tankekors i denne debatten som det kan være verdt å reflektere over. I NRKs Barne-TV har serien «sånn er jeg, og sånn er det» gjort stor suksess. Serien handler om barn med ulike funksjonsnedsettelser, og viser hvordan hverdagen til disse barna er. Serien gir et fint innblikk i hvordan det er å leve med en funksjonsnedsettelse, og samtidig kunne leve et fullverdig liv.

For meg har navnet på serien vært en kilde til refleksjon om det å være trygg på seg selv. I våre dager opplever vi at mange opplever økende usikkerhet omkring sin identitet.  Jeg tror en av de viktigste oppgaver i vår tid er å hjelpe våre barn og unge til selv å bli trygge i sin egen identitet. Å utvikle den nødvendige robusthet og fasthet til å stå som trygge individer, også når de møter motstand fra andre som er uenige med dem.

Men dette er også et personlig ansvar for hver enkelt av oss. Å kreve at samfunnet skal tilrettelegge for at jeg, i min identitet, ikke skal møte motstand fra mennesker som er uenig i måten jeg lever livet mitt på, vil i mine øyne være et brudd med retten til ytringsfrihet og dermed et menneskerettighetsbrudd. Men det vil også være å frarøve oss mennesker verdifulle muligheter til selvutvikling og refleksjon. Det er viktig å kunne ta imot kritikk og reflektere over den. Men like viktig er det å kunne stå for den jeg er, uten at andre nødvendigvis trenger å gi meg bifall for det. Begge deler vil være en kilde til mye verdifull læring, både om meg selv og om andre mennesker. Jeg tror dette er et viktig perspektiv som bør løftes mer frem i denne debatten.