Jesus og Marx
Jeg leste med stor interesse Jarle Mongs tekst i avisen Dagen den 21-januar «salige er de konservative». Mong peker på viktigheten av å bevare de sentrale verdiene samfunnet vårt er tuftet på. Det er et viktig poeng. Samtidig hevder Mong at konservatismen er helt sentral i Jesu lære. Men er ikke Jesu lære også radikal og revolusjonerende? Og i så fall, skiller Jesu lære seg da egentlig fra de radikale rettighetsbevegelsene Mong kritiserer?
Vi lever i en tid hvor radikale ideer har vind i seilene. Både miljøbevegelsen, «pride-bevegelsen» og andre rettighetsbevegelser preges av en uforsonlig og til tider nesten hatsk kampretorikk. Utsagn som «vi vil aldri tilgi dere» florerer blant radikale unge som stiller seg på barrikadene i kamp for en ny og mer rettferdig verdensorden. Krigen i Gaza har gitt ny ved til dette bålet. Men konfliktlinjene er ikke nye.
Tvert imot har disse konfliktlinjene eksistert gjennom hele vår moderne historie. Faktisk kan man argumentere for at linjene kan trekkes helt tilbake til antikken. Men det mest hensiktsmessige i denne sammenhengen er å trekke dem tilbake til 1800-tallet, og til oppkomsten av en radikal politisk bevegelse som til de grader har preget de siste 170 år, nemlig Marxismen.
Min hypotese er at stort sett alle de radikale og uforsonlige rettighetsbevegelsene har sine idehistoriske røtter i marxismen. Selv om Karl Marx sentrale ideer kanskje er godt kjent for mange av mine lesere, vil jeg likevel kortfattet oppsummere de sentrale punktene.
Marxismen
Marx hevder hele menneskehetens historie handler om en helt grunnleggende konflikt mellom de som eier og de som ikke eier. Drivkraften bak menneskehetens og kulturenes utvikling er nettopp denne konflikten. Marx kaller dette for klassekamp. Kort fortalt er dette en kamp mellom de eiendomsbesittende og de eiendomsløse, hvor de eiendomsbesittende vil kjempe for å opprettholde sin privilegerte posisjon, og de eiendomsløse vil kjempe for å tilrive seg det de eiendomsbesittende eier.
Marx analyse handler egentlig kun om økonomiske forhold, men i dagens rettighetskamp har mange aktivister overført den samme tenkningen på andre typer rettigheter i samfunnet. Rettigheter blir dermed som økonomiske ressurser. Disse er også ujevnt fordelt, og de privilegert «rettighetseiere» beskytter sine rettigheter og privilegier, ofte bak fine begreper som «rettsstat» og «naturlige rettigheter». Men i realiteten er det kun et skalkeskjul for å sikre sine privilegier, og de nekter derfor stort sett alltid å anerkjenne undertrykkende og diskriminerende strukturer i samfunnet.
Radikale aktivister agiterer derfor at sosiale strukturer også må brytes ned og dekonstrueres for å oppnå sann rettferdighet. Et godt eksempel på dette er familiestrukturer. Samfunnet er tilpasset «kjernefamilien», som består av en mann og en kvinne med deres felles barn. Andre familieformer blir derfor systematisk diskriminert. Derfor må familiebegrepet dekonstrueres for å oppnå rettferdighet for alle andre familiekonstellasjoner.
Disse aktivistene ser man gjerne i offentligheten, med sin til tider svært utfordrende og manende retorikk. Fellesnevneren er kamp, konflikt, fiendebilder og uforsonlig retorikk. Verden tolkes i et maktperspektiv, hvor den undertrykte settes opp mot den undertrykkende. Denne tolkningen overføres deretter på nært sagt alle strukturer i samfunnet, og dermed blir enhver form for autoritet problematisert, siden den har sin opprinnelse i «maktstrukturer».
Selv om de fleste av disse bevegelsen har sin opprinnelse på den politiske venstresiden gjenfinner man dem også blant organisasjoner som hevder å være politisk og verdimessig nøytrale. Og siden maktperspektivet kun kan fores gjennom vedvarende konflikter, må bevegelser og organisasjoner preget av denne tenkningen stadig gjenfinne nye konfliktlinjer som kan rettferdiggjøre nye revolusjoner, omveltninger og ny kamp mot «undertrykkende strukturer».
På mange måter er dette makt- og konfliktperspektivet både marxismens store styrke og svakhet. På sitt beste har marxismen samfunnsanalyse bidratt til å sette søkelys på undertrykkelse, urettferdighet og maktmisbruk.
Men på sitt verste blir marxismen et uhyrlig monster, som kun kan fores gjennom stadig nye konflikter, nye utrenskninger og nye «undertrykkeres» blod. Og siden dette perspektivet så til de grader han gjennomsyret de massebevegelser som har sine røtter i marxismen, har disse stort sett alltid vært preget av sterke konflikter, og har ofte utartet til de reneste voldsorgier.
Så når Greta Thunberg sier at «vi vil aldri tilgi dere» er det i mine ører nettopp et ekko av marxismen som lyder. Den uforsonlige, konfliktorienterte retorikken henter næring og energi fra marxismens klassekampstenkning.
Var Jesus egentlig marxist?
Samtidig vil kanskje mange også peke på at mye av det Jesus forkynte også var radikalt og utfordret samtidens maktstrukturer. Og Jesus er selv ikke fremmed for konflikt i sitt budskap. I Matteus 10, 34-36 sier Jesus: «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, og en manns husfolk er hans fiender.»
Og da Jesus blir fortalt at hans mor og brødre står utenfor sier han: ««Hvem er min mor, og hvem er mine søsken?» Og han rakte ut hånden mot disiplene sine og sa: «Se, her er min mor og mine søsken! For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor.»» (Matteus 12, 48-50).
Det er lite konservativt i disse uttalelsene fra Jesus. Tvert imot, basert på dette utdraget kan man gjerne hevde å gjenfinne mye av marxismens radikalitet hos Jesus også.
Likevel er Jesu radikalisme fundamentalt annerledes enn marxismens. Og det forstås når man leser videre i Matteusevangeliet, kapittel 10, vers 37:
«Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdig. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verdig. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.»
Jesu radikalitet handler ikke om klassekamp, men om adskillelse og etterfølgelse. Det handler om å gi opp alt i denne verden for å følge Jesus. Marxismens radikalitet henter sin næring fra menneskelig egoisme og grådighet. For til tross for alle gode intensjoner om rettferdig fordeling av goder og byrder, så forblir den underliggende menneskenaturen den samme. Marxismen har ingen løsning på det grunnleggende problemet med menneskelig egoisme.
Men Jesus kom med et helt annet budskap, som radikalt endrer måten vi tenker på. Det første eksempelet på denne radikale annerledesheten vil jeg hente fra Matteus evangelium, kapittel 6, vers 14 – 15:
«For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.»
Noen vil kanskje hevde at det er en håpløs strategi Jesus skisserer. At det er en oppskrift på utnyttelse. De fleste marxister ville kanskje sagt det slik. Men litt senere i samme kapittel sier Jesus noe annet viktig. Han sier at ingen kan tjene to herrer. Fordi han vil elske den ene og hate den andre. Derfor kan ikke mennesker tjene både Gud og Mammon. Begrepet Mammon stammer fra det greske «mamona», som betyr rikdom, eiendom osv. Jesus var altså tydelig på at man ikke kunne tjene Gud og samtidig være opptatt av å karre til seg mest mulig rikdom.
Videre sier Jesus at vi ikke skal bekymre oss for materielle ting. Her tar han eksempler fra naturen for å illustrere Guds omsorg for skaperverket, og han oppsummerer med en oppfordring til å «søke først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.»
Jesus skisserer altså en helt annen løsning. Problemet er ikke «maktstrukturene» eller urettferdig fordeling av ressurser, men menneskenes egen egoisme og grådighet. Og den er den samme hos fattige så vel som hos rike. Dermed er også løsningen den samme for alle mennesker, uavhengig av klassebakgrunn, om man er privilegert eller ikke. Løsningen ligger i å bli frigjort fra å tjene Mammon, og å vende seg til å tjene Gud.
«Opium for folket» – eller medisin til legedom og helse?
Mange marxister har sterkt kritisert kristendommen for nettopp dette perspektivet. Marx selv er godt kjent for sitatet «religion er opium for folket». Mange av dem vil derfor hevde at denne siden av kristendommen brukes av nettopp de rike og mektige til å opprettholde sin egen makt og sine egne privilegier.
Men denne kritikken ser forbi hvor radikalt Jesu budskap egentlig er, og hvilken radikal etterfølgelse Jesus egentlig krever av oss. Og hvilke løfter det samtidig gir til de som faktisk søker Guds rike først og Hans rettferdighet. Det sier også mye om at vårt menneskelig rettferdighetsperspektiv ofte er helt annerledes enn Guds rettferdighetsperspektiv. For hvordan kan vi mennesker egentlig forstå hva som er rettferdig i Guds øyne?
Å komme til å bøye seg under Guds rettferdighet er ikke lett for oss som mennesker. Vi vil gjerne ha rettferdigheten på våre egne premisser. Men stort sett blir vi alltid skuffet. Nettopp derfor er det Jesus skisserer ikke «opium», men en helbredende kraft, en «vidundermedisin» som kan revolusjonere et menneskes indre liv og tankegang.