Ungdom og arbeid
Psykologen Liss Anda uttalte nylig i et intervju med Stavanger Aftenblad at «Sjelden har vi sett et samfunn der foreldre jobber så mye og barn bidrar så lite». Hun mener “mange kanskje blir sittende mye foran skjermen med få andre roller hvor de kan bidra.” Er barna i ferd med å miste evnen til å bidra, og kun ender opp som konsumenter? Og hva gjør det i så fall med dem?
Barnearbeid er et belastet begrep, og noe vi helst ikke vil assosieres med. Skrekkhistorier om barn som blir utnyttet og må jobbe lange dager under helsefarlige og belastende forhold er noe som påvirker oss sterkt. Slik bør det også være.
Likevel har barn og unge som gjør ulike småjobber til alle tider vært en helt normal del av samfunnet, også her hos oss. Jeg vil tro en betydelig andel av de som har vokst opp i min egen generasjon (født på 80-tallet) har gått med aviser eller reklame, som oftest allerede fra 13-årsalderen. Selv var jeg heldig nok til å få lov til å jobbe noen dager i uken på min fars arbeidsplass for å rydde tomme pappesker og andre småjobber. Andre hadde småjobber i butikk eller på gårdsbruk for å tjene litt ekstra lommepenger. Fra jeg var 15-16 år var sommerjobb under skoleferien regelen heller enn unntaket.
Mye tyder på at antallet unge i dag som har eller har hatt jobb i løpet av sommermånedene er lavere enn tidligere. I en SSB-artikkel fra 2017 ble det slått fast at mens 3 av 4 unge på slutten av 90-tallet hadde sommerjobb, var det i 2017 ca halvparten. Ifølge SSBs statistikk var det i 2021 ca 52% av unge mellom 15-19 år som hadde jobb i løpet av sommeren. I samme gruppe er det mellom 30 og 40% som jobber utenom sommerferien.
Hva dette gjør med samfunnet på kort og lang sikt kan man selvsagt synse mye om. Men det som er åpenbart er at tilknytning til arbeidslivet, samt det å «lære seg å jobbe» gjennomgående er positivt og bidrar sterkt til at risikoen for at de unge i voksen alder faller utenfor arbeidslivet faller betydelig. I et samfunn hvor utenforskap, mangel på tilknytning til arbeidslivet og psykisk uhelse er et stadig økende problem, er kanskje det noe som er verdt å reflektere over?
Nylig leste jeg et interessant intervju med psykologen Liss Anda i Stavanger Aftenblad, hvor hun reflekterte rundt dette. For meg var det både opplysende og forfriskende å lese hennes refleksjoner rundt barn, oppvekst og den nye digitale mediehverdagen. Ikke fordi jeg nødvendigvis var enig med alt, men jeg tror hun bringer noen viktige perspektiver til torgs som er vel verdt å reflektere over.
Et viktig poeng i intervjuet var at unge kjenner på et behov for å bidra med noe. Men når vi voksne gjør alt for dem, står de selv igjen med svært få arenaer hvor de faktisk kan gjøre en forskjell. Anda sier at hun selv har tenkt at det fort blir «at jeg må gjøre meg verdifull ved å være flink og populær, tynn, «virtous» og «clean». Mange blir kanskje sittende foran skjermen med få andre roller hvor de genuint kan føle at de bidrar.»
Anda tar sin mor som eksempel. Hun vokste opp på gård, hvor barna måtte bidra fra ung alder med å plukke poteter og gulrøtter, mens de så andre barn sykle til stranden om sommeren. Likevel var det å bidra til familieøkonomien på denne måten noe som gav moren en følelse av deltakelse. Det hun gjorde betydde noe.
Jeg tror alle mennesker kjenner på dette behovet for å bidra, i små og store fellesskap. Dessuten gir det å kunne tjene sine egne penger en helt annen eierskapsfølelse. Penger man har måttet jobbe hardt for forsvinner ikke like fort ut igjen.
Jeg har tidligere skrevet om Jonathan Haidt, og om hans forskning som demonstrerer en tydelig sammenheng mellom fremveksten av sosiale medier og smarttelefoner, voksnes økende behov for å beskytte barn og unge, og epidemien av psykisk uhelse som har eksplodert i vår del av verden de siste ti årene.
Haidt delte nylig en 7 minutter lang video fra Kite & Key Media, som oppsummerer mange av de sentrale punktene i boken hans. Videoen er både opplysende og tankevekkende, derfor deler jeg den her i artikkelen:
Både videoen og Haidts bok bringer opp mange av de samme problemstillingene, og peker også på mange av de samme løsningene som Liss Anda.
I september i fjor skrev jeg også om den danske politikeren Alex Vanopslagh, og hans «tale til ungdommen» som han holdt i det danske folketinget. Vanopslagh mener en av løsningene på de unges mistrivsel er å stille tydeligere krav, men også å senke forventningene til hva man kan oppnå, og heller fokusere på verdien i å bli god til noe, ved å gjøre seg umak og være utholdende.
Vanopslagh avsluttet talen sin med følgende «catchphrase»: «I ansvaret ligger meningen.» Kanskje er det nettopp det at mange unge ikke lenger føler noe ansvar for eget liv, økonomi og fremtid, og dermed også opplever tilværelsen som ganske grunnleggende meningsløs? Og hvis det Liss Anda peker på, at mange unge må finne verdi i utseende og popularitet, hvor meningsfullt er det egentlig å finne sin verdi i sin online tilværelse, eller i hvordan ansikt og kropp ser ut?