Kanseller meg – hvis du kan!
Å “kansellere” personer gjennom svertekampanjer i sosiale medier og i media har blitt både utbredt og populært, ikke minst på den mer radikale venstresiden i politikken. Men spørsmålet er kanskje om denne taktikken slår vel så mye tilbake på dem selv?
Til alle tider har det fantes stemmer i samfunnet vårt som har vært kontroversielle og vanskelig å tolerere for mennesker av ulike grunner. Selv Jesus var vanskelig å svelge for mange i sin samtid. Med sin raljering med fariseerne, at han gjentatte ganger kaller seg «Guds sønn», og hans brutale fremferd mot kremmerne i tempelet skaffet ham få venner blant samtidens lærde og innflytelsesrike. Men det gjorde ham populær blant de som hadde sett seg lei på hykleriet og korrupsjonen.
Man kan selvsagt ikke sammenlikne Jesus med hvem som helst. Som kristen tror jeg også at Jesu historiske gjerning var unik. Men at ulike mennesker opp igjennom historien har blitt inspirert av hans frittalenhet er uomtvistelig.
Martin Luther
Spoler man ca. 1500 år frem, er det den tyske munken Martin Luther som plukker opp hansken. Mange tenker kanskje på reformasjonen og Luther som et gjespende kjedelig tema, men Luther selv var i høyeste grad en fyr som visste å provosere. Han forstod også, kanskje bedre enn noen andre i samtiden, hvordan han skulle spre budskapet sitt for å oppnå maksimal effekt. Han var sin tids store «Influenser». De som ønsker å se eksempler på Luthers mest saftige fornærmelser kan finne mange, svært underholdende eksempler her: https://ergofabulous.org/luther/ .
Enda mer underholdende blir Luthers kritikk sett i lys av hvem han kritiserer. Selv om Luther fyrer løs mot «alt og alle», er den katolske kirkens geistlighet hans fremste målskive. Alle med en viss kjennskap til 1500-tallssamfunnet vet at katolske geistlige var blant samtidens mektigste og mest innflytelsesrike. Luther levner imidlertid kirkens prester, biskoper og kardinaler liten ære. Selv paven, den selvtitulerte «Jesu stedfortreder på orden» får passet ettertrykkelig påskrevet av den frittalende reformatoren.
Luthers ramsalte kritikk inneholder en god porsjon temmelig vulgært språk. Mye av det hadde neppe passert sensuren i våre dager. Luther var en opprører, en rabulist og en representant for samtidens motkultur. Han oppildnet studenter til å offentlig demonstrere og håne kirkens bannlysning av ham selv. Han brenner sin egen bannbulle i full offentlighet. Han opptrer på en måte som er enormt provoserende for samtidens autoriteter, og selvsagt også for de mange som fortsatt regnet seg som sterkt troende katolikker.
Dermed ble han også forsøkt «kansellert», slik mange opprørske røster før han hadde blitt det, mange på svært brutalt vis. En forholdvis vanlig straff for «Kjetteri», slik Luther ble anklaget for, var nemlig å bli brent levende. Luther var også godt kjent med at folkemeningen raskt kunne snu i hans disfavør. Han var nok svært bevisst på hvordan Jesus ble mottatt som en helt på palmesøndag, for så å oppleve at mengden krevde ham korsfestet bare noen dager senere.
Luther løp altså en betydelig risiko med sine ytringer. Men han gjorde det likevel. 500 år etter er det mange som er takknemlige for det, og han hylles i dag av svært mange verden over for sitt viktige reformarbeid.
Danby Choi og 17. mai talen
I vår tid er kansellering av kjente personer med upopulære meninger et høyaktuelt tema. Og nå går altså denne debatten igjen, om enn ikke under like dramatiske omstendigheter som på Luthers tid. Men bakteppet er forsåvidt alvorlig nok.
I forbindelse med forberedelsene til 17 mai feiringen i Oslo, har partiet Høyre lansert redaktør i kulturavisen Subjekt, Danby Choi, som taler under et arrangement. Dette har åpenbart blitt en rød klut for mange, som misliker Chois meninger. Da er det åpenbart greit å kunne gjemme forakten for hans ytringer bak påstander om at han «forsvarer voldtektsmenn».
Det er akkurat det en kjent influenser, som sågar har igangsatt en underskriftskampanje mot bruken av Choi som taler, har gjort. Svertekampanjen mot Choi har så langt fått smått imponerende 15 000 underskrifter. Influenseren bruker en episode hvor Choi skal ha deltatt i en video med en person som ble dømt for voldtekt i en høyprofilert sak fra Bergen. Choi har senere beklaget episoden.
At episoden brukes mot Choi på denne måten, til tross for hans beklagelse og at han ettertrykkelig har slått fast at han ikke på noen måte «støtter voldtektsmenn», fremstår derfor mer som et karakterdrap en som kritikk av Choi som meningsbærer. Det føyer seg samtidig inn i rekken av liknende typer karakterdrap som stadig rettes mot frittalende personer som kritiserer den venstreradikale, «woke-liberale» selvrettferdigheten.
Influenseren mener selv hun ikke prøver å «kansellere» Choi eller kneble ytringsfriheten hans, men hun mener også at «det ikke er en menneskerettighet å holde tale på 17. mai.» Det er det selvsagt ikke.
Samtidig er det noe unektelig ganske komisk over den lett febrilske og veldig intense motstanden mot at Choi skal holde en 3 minutters tale som en del av kransnedleggelsen på Henrik Ibsens grav på 17 mai. Spesielt komisk blir det med tanke på hva Henrik Ibsen representerer i norsk historie. En mer motkulturell stemme enn Ibsen er vel vanskelig å oppdrive i hans samtids norske litteraturhistorie. Hele Ibsens karriere må kunne sies å være en eneste lang rekke av provokasjoner. Hvem skulle i så måte være mer passende til å tale foran hans grav enn en frittalende og selvtitulert ytringsfrihetens fanebærer som Danby Choi?
Historien som gjentar seg
Å se på samtidens kanselleringskultur gjennom historiens briller kan være både interessant og opplysende, og til en viss grad også deprimerende, når man ser hvor lite menneske egentlig lærer av historien. Samtidig bekrefter det vel også at det å opptre provoserende til alle tider er en ypperlig oppskrift på å få oppmerksomhet.
Forsøkene på kansellering viser seg nemlig svært ofte å ha stikk motsatt effekt av det de som ønsker kansellering vil oppnå. Hvis det er en ting vi kan være sikre på, er det at Danby Chois tale den 17 mai vil få langt mer oppmerksomhet enn den ville ha fått hadde utnevnelsen av ham som taler blitt forbigått i stillhet.
Choi har selv skrevet en bok titulert «Kanseller meg hvis du kan!». Choi har skrevet boken som «et oppgjør med Woke.» Tittelen må sies å ha en slags dobbel betydning. Det viser seg nemlig at det å kansellere noen som på ulike måter provoserer er vanskelig, nettopp fordi det at vi blir provosert av ytringene deres tvinger oss til å ta stilling. Det gjør også som oftest at meningsmotstanderne deres føler seg tvunget til å adressere meningene de ikke liker, og dermed også gir dem oppmerksomhet.
Så er det selvsagt ikke alle som orker den belastningen det er å stadig se seg selv bli «hengt ut» i media og på sosiale medier. Det er heller ikke alle som innehar Chois tross alt privilegerte stilling som redaktør. For mange av disse er kansellering derfor et reelt fenomen. Og det er akkurat dette fenomenet Choi har adressert, både i boken sin og i ulike deler av samfunnsdebatten.
Og kanskje nettopp derfor blir han også ofte demonisert og tillagt meninger og holdninger han ikke har. Fordi han forsvarer retten til å hevde og fremme «upopulære meninger». «Det er tross alt ikke en menneskerett å få holde 17. mai tale». Spesielt ikke hvis du har upopulære meninger. Likevel får altså folk med upopulære meninger holde 17. mai taler. Det provoserer tydeligvis svært mange i vårt samfunn. Så kanskje er kanseleringskultur mer utbredt enn vi liker å tro?
Kanskje tenker også Danby Chois meningsmotstandere at hvis de kaster nok dritt på ham, vil noe av det sette seg fast og gjøre ham såpass utålelig at medier og andre ikke lenger vil ha noe med ham å gjøre? For meg kan det se ut som om det er taktikken.
Personlig har jeg lite tro på en slik taktikk. Jeg tror mennesker som har noe interessant å melde i samfunnsdebatten uansett vil ha et publikum som ønsker å høre på dem. Og jeg mener så absolutt at vi også trenger disse stemmene i samfunnsdebatten. Stemmer som tør å hevde de «upopulære» meningene. Høyt, tydelig, og uten å skamme seg. Danby Choi er et slikt eksempel.
Et annet er Vebjørn Selbekk, redaktør i Avisa Dagen og en kjent samfunnsdebattant. Nylig skrev han en kronikk i Aftenposten titulert «Derfor er jeg sionist». Et slikt utsagn er neppe særlig populært i våre dager. Tvert imot utsetter Selbekk seg for en betydelig risiko ved å publisere dette. Men han gjør det likevel. Fordi motstemmene er viktige.
Det bør vi alle være takknemlige for. For vi trenger sårt motstemmene. De som ikke lar seg kansellere.