Sannheten og etterrettelighetens dårlige kår i krig og konflikt
Juristen Anine Kierulf skrev den 21-oktober en kronikk i Dagens Næringsliv titulert «Sannhetssøken og Selvkritikk», som i ettertid er blitt publisert åpent hos NIM (Norges institusjon for menneskerettigheter). Kronikken peker på hvor fort vi tar all informasjon «for god fisk» når det bare kommer fra «våre egne», mens motpartens versjon av saken veldig fort blir stemplet som «løgn» eller «propaganda». Hvordan kan vi unngå å falle i den fellen?
«Krigens første offer er sannheten». Med dette berømte sitatet av den greske dramatikeren Aiskhylos, begynner Kierulf sin kronikk. Og hun har helt rett. Både i forbindelse med Russland og Ukraina konflikten, og ikke minst nå med konflikten mellom Israel og Hamas ser vi dette utspille seg i fullt monn. Begge sider vil aktivt søke å fremme sin versjon av historien, og vil samtidig avvise den andre sidens versjon som forvridd, propaganda, eller i verste fall ren løgn.
Så finnes det selvsagt eksempler på både forvridde fremstillinger, propaganda og ren løgn. Og det finnes også aktører som er verre enn andre i sin fremstilling av faktiske saksforhold. La det ikke være noen tvil om det. Men det betyr ikke at kravene til sannhet og etterrettelighet når vi omtaler våre egne bør være lavere enn når vi omtaler de vi er uenige med.
Det er selvsagt lett å ty til argumenter som at «alle vet at Hamas er løgnere» eller «alle vet at det som kommer fra Russland og Putin er propaganda». Og det er sikkert også riktig i mange tilfeller. Men uten å undersøke påstandene, uten å granske kildene og gå informasjonen man har tilgjengelig etter i sømmene, på et selvstendig grunnlag, hvilken troverdighet har man egentlig?
Alle kan kaste ut påstander. Men godt begrunnede og dokumenterte argumenter gir en helt annen troverdighet. Dessuten gjør det meg mer resistent mot å bli revet med av polemikken som florerer i nettopp diskusjoner som den om konflikten i Midtøsten.
«Størst blant dem er frykten»
Kierulf har, sammen med Kai Spurkland og Ingjerd Hansen, også skrevet en bok om hatkriminalitet. Her spør de seg også hvor alt hatet, og polariseringen kommer fra? Mange skylder på sosiale medier. Sosiale medier er utvilsomt et fenomen som forsterker og driver frem hat og mistro, men i stor grad er dette hat og mistro som allerede eksisterer. Spurkland, Hansen og Kierulf gikk til forfatter Anne Holt og ba om hjelp til å besvare spørsmålet. «Hun utla hatdriverne med korinterbrevet speilvendt» skriver de. «Nå blir de stående, disse tre: Sinne, avsky og frykt. Men størst blant dem er frykten».
Holts beskrivelse av hva det er som driver hatet er både treffende og presis. Ikke minst er det betegnende å se hvordan frykten trer inn som en helt sentral motivasjonsfaktor i mange diskusjoner. Dette har jeg også skrevet om tidligere i artikkelen «Vi trenger noe å tro på».
At sosiale medier spiller en viktig og sentral rolle som formidlere av det budskapet som forsterker frykten virker helt åpenbart. De siste ukene har jeg bare kunne åpne min Facebook eller X-konto og bli oversvømt av følelsesladd innhold, spesialtilpasset til å gjøre meg sint og provosert.
Mange mener tiden er overmoden for langt strengere regulering av sosiale medier. Det kan se ut som om det er nødvendig, for å beskytte oss mot oss selv. Kierulf ser åpenbart ikke ut til å mene at strengere kontroll nødvendigvis er veien å gå. Hun peker heller på behovet for å se på egne holdninger og meninger med et kritisk blikk.
Hun skriver: «I tillegg til å underlegge andres resonnementer og vurderinger et kritisk blikk (og ikke bare de vi er uenige i), må vi gjøre det samme med våre egne. Det er langt mer krevende, men vi er ikke sannhetssøkere om vi ikke prøver.»
Fenomenet «confirmation bias» (på norsk ofte kalt bekreftelsestendens), tendensen vi mennesker har til å «søke etter, tolke, favorisere og huske informasjon på en måte som understøtter det vi allerede tenker eller mener om en sak», er noe ingen av oss er immune mot. Kierulfs poeng er at dette kan motvirkes med å underlegge våre egne både våre egne og andres vurderinger det samme kritiske blikk. Dette er svært viktig. Det er dessuten en svært god måte å kontrollere egne argumenter på.
Det blir sagt at man i en diskusjon bør trekke inn motstanderes aller beste argumenter, hvis man virkelig vil vite hvor sterke ens egne argumenter er. Det kan også fungere som en god rettesnor i en offentlig debatt, hvis man mener seg å føre debatt basert på gode og saklige argumenter.
Allmenndannelse og kardinaldyder
Janne Haaland-Matlary, som har skrevet boken «Demokratiets langsomme død» har på sin side etterspurt mer allmenndannelse. At dagens samfunn mangler «klokskap og dyd». Haaland Matlary etterspør «kardinaldydene» fra antikken, mot, måtehold, tålmodighet og klokskap. At utdannelse handler om å bygge karakter. Dette har jeg tidligere skrevet om i artikkelserien «Hva er et menneskes verdi? – del 4»
Dette er et svært godt poeng, og for meg handler dette i stor grad også om ærlighet. I dag blir unge mennesker fortalt at «de kan bli hva de vil og gjøre hva de vil». Idealet er et grenseløst og tilnærmelsesvis ansvarsløst samfunn. Men når livets realiteter treffer oss, trenger vi å ha noe mer ballast i båten. Da holder det ikke med å ha blitt fortalt at «du kan bli hva du vil, bare du vil det nok». Vi trenger å bygge karakter. Vi trenger robusthet i møte med livets mange opp- og nedturer. Og vi trenger ærlighet og sannhet i møte med vår egen menneskenaturs destruktive potensial.
Det beste botemiddel
Som kristen har jeg selvsagt mine egne tanker om hvor hatet og mistroen kommer fra. Det har jeg også skrevet en del om i artiklene «Sklir evangelikalsk kristendom i liberal retning del 1 og del 2». Personlig er jeg også overbevist om at vår egen synd, vår egoisme, i all hovedsak er det som står i veien for sannhetssøking og erkjennelse, og at nettopp det kristne budskapet om forsoning og frelse fra syndens makt både er det beste botemiddel og vern mot denne formen for sinne, avsky og frykt. Apostelen Johannes skriver i sitt første brev: «I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten.»
Anne Holt speilvender 1. korinterbrev kapittel 13, vers 13. I den langt mer kjente originalteksten står det «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.” I det samme kapittelet beskriver også Paulus kjærlighetens egenskaper. «Den tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt.» Å tro at dette beskriver menneskelige, naturlige egenskaper er for meg nokså absurd. Altså er det for meg åpenbart at Paulus beskriver noe helt annet enn det vi mennesker har boende i oss fra naturens side. Paulus peker på en kraft som ligger utenfor oss selv, noe fra Gud, som kan komme til oss og bli boende i oss, ved erkjennelse av egen tilkortkommenhet og tro på Guds kraft.
Det betyr samtidig også at det ikke er noe feil med meg om jeg til tider blir opprørt, skremt eller kjenner på frykt når jeg ser meg rundt og leser om hvordan verden og samfunnet rundt meg utvikler seg. Det er helt naturlig og menneskelig å kjenne avsky og frykt med tanke på bestialske terrorhandlinger. Samtidig er det nettopp når disse følelsene av frykt og sinne truer med å ta styringen over livet mitt og valgene mine at jeg har sterkest behov for et botemiddel, en motgift. Den guddommelige kjærlighet som Paulus beskriver.